nathalienathalie

Det å være Two Faced er ikke lett, men av og til så er jeg glad folk ser rett gjennom meg.

I natt fikk jeg ikke sove, som vanlig.. Men denne gangen var der merkelig, jeg hadde tatt 2 valargan,

men enda så våknet jeg på natta og var livredd..

Broren min var våken og kom inn for å snakke med meg.

Da han hadde fått nok av at jeg holdt ting skjult for han, fordi han var helt klar og sikker på at det var noe jeg skjulte for han.. Og faktisk etter hans 2 gjetting, så gjettet han seg frem til svaret..
Jeg svarte aldri ja, men jeg brøt sammen i tårer da jeg hørte ordet...

Han kom bort til meg og holdt godt rundt meg å sa " få det ut, ikke hold noe inne.. Få ut alt.."

Det var helt jævlig, men samtidig så jævlig godt og få det ut.. Så godt å få kjenne min egen brors nærhet, støtte og forståelse. Det var så herlig at jeg fikk snakket med han en hel natt i 5 timer for og være korrekt.. Vi pratet ut om hans historie, min, hans erfaringer, psykologisk hjelp osv. Alt rett og slett, og han skal hjelpe meg med å komme meg.. Han har klart å komme seg så utrolig langt, han har enda et langt stykke å gå..

Men til nå så har han klart å reise seg opp. Og det er det som er det vanskeligste når du er nede, nå må han bare fortsette så blir han nok frisk tilslutt. Vi skal støtte hverandre og gjøre det beste for våres forhold, for det er viktig med et godt forhold til familien faktisk.. Når du sliter psykisk. Så hjelper vi hverandre med det psykiske.
 
Plutselig fikk jeg et annet syn på det, jeg ser en mulighet til å komme meg bort ifra det.

Jeg ser en utvei, jeg har et håp, motivasjon og stå på vilje.

Jeg vil bare si det at jeg er utrolig glad for han kom inn og spurte hva som var galt med meg.

For det var ikke likt meg å være inne stengt, borte fra skolen over lengre tid, søvn problemer, reddsel and you name it..

Jeg har fått en del panikkangst-anfall i det siste, fikk det også på skolen i dag.. Men jeg har lært meg hvordan jeg håndterer de, heldigvis, Men fy f så j**** det er å få slike anfall, hvertfall i full offentlighet som på skolen og i byen osv..

Men jeg skal hvertfall fortsette å kjempe til jeg når målet.. Aldri om jeg skal la han vinne så lett!!..
 
(jeg vet jeg sier av og til at jeg skal stå på og noen ganger sier jeg at jeg vil gi opp.. Men sånn er det, noen dager er værre enn andre, men jeg føler jeg kan gi det en ny sjangs nå.. Det blir mye lettere når jeg har en ved min side, enn at jeg er helt alene.. Selv om jeg ikke skal la dette gå ut over han, selvfølgelig skal jeg ikke det. Men jeg tar i mot hjelp, og råd.. Ikke minst veiledning fra han.. Jeg ser hvordan han har klart seg, og jeg skal klare det jeg også!! :) )