nathalienathalie

Akkuratt nå går det helt jæ*** for meg.. Jeg og mamma var på besøk og sånn helt uten videre så rabla alt for meg.
Jeg begynte å smågråte og være negativ til skolen igjen, siden jeg er så redd for å misslykkes.
Jeg snakket om at jeg ikke orket presset og motgangen jeg får på skolen. ( de forstår bare ikke hvordan jeg har det.. )
Så jeg vurderer sterkt å slutte, men tenker at løsningen ikke er å gi opp. Jeg prøver frem til jul, så får vi se..

Men det som er problemet er fraværet, karakterene, søvnen, angsten og motgang. Det taklet jeg bare ikke akkuratt nå..
I denne situasjonen så blir som regel alt sånn vanskelig.. Jeg har fått 3 karakterer til nå og de er utrolig lave tall alle 3..
De jeg har fått er 1.. 2.. og 3..  Altså som dere ser så klarte jeg å STRYKE i ett fag, noe jeg ser på som alvorlig.
Fordi om jeg ikke klarer å skjerpe meg å BESTÅ alle fagene, så må jeg begynne å ta opp fag.. Og det er uaktuelt..

Men vi får se hva som skjer frem til jul, om jeg ikke består.. Så slutter jeg, og får meg en jobb..
Så søker jeg meg inn på lærling i frisør til neste år.. Noe jeg virkelig håper jeg kommer inn på... 
Om jeg består, så fullfører jeg dette året, men søker meg inn på lærling hos frisør..

Uansett, da jeg å mamma skulle til å kjøre hjem fikk jeg panikkangst i bilen!! Det var helt jæ***..!!
Jeg føler jeg ikke får puste, og at jeg er alene i et mørkt hull og sjelen min bare blir dratt ut av meg..
Det kommet et trykk og hver gang jeg trekker inn pusten gjør det utrolig vondt, og jeg må bare slippe pusten igjen.
Så jeg får nesten ikke puste der jeg sitter og så trangt inni en bil.. Og føler jeg bare forsvinner.
Det er så rart og uvirkelig.. Jeg føler ingen andre er tilstede.. Det er så ekkelt :S

Jeg må desverre si det, men jeg kjenner ikke meg selv lengre.. Jeg er blitt så anderledes!!
Før var jeg så oppegående, selv hva som hendte. Jeg hadde noen dager som var grå, som de fleste har til normalt.
Men disse dagene her er helt SVARTE.. Det skal mye til før det svartner..
Det er snakk om å ville forlate verden og alt som er rundt den..
Men jeg har for mange gode personer rundt meg til å kunne tenke på å fullføre det.
Jeg skal klare det, ikke bare for deres del. Men også for min egen..

Jeg har også tenkt på å gå litt til DIXI etter rettsaken.. Tror jeg skal begynne med det etter juleferien!
Tror det er litt lurt, selv om jeg ikke liker å snakke ut om ting til folk jeg ikke kjenner, pga mangel på trygghetfølelsen.
Men jeg velger jo selv hvor mye jeg vil si og hva jeg vil si.. Jeg  velger selv tempo og hva vi skal snakke om..
Så jeg tror jeg gjør lurt i det og jeg syntes det er lurt av alle andre som sliter med ting å gå og snakke med noen..
Ikke bare kjente, selv ukjente som har vært i din situasjon, eller som har kjennskap til den..
Som f'eks, psycolog, lege, dixi, uteseksjonen, helsesøster Osv..

Akkuratt nå så ble jeg faktisk letta, jeg er ikke så lei meg lengre som jeg var før jeg skrev dette..
Jeg er så glad for at jeg kan ha denne bloggen som en terapi og som en plass der jeg kan skrive hva enn jeg vil.
For og få ting ut og for å letta på trykket.. For det hjelper, utrolig mye!  Det syntes jeg dere andre som også sliter (og dere som ikke sliter, selvfølgelig)  jeg vil bare si det at dere gjør lurt i å lage en blogg, skrive dagbok, innlegg på pc osv..
For å få ut det dere har på hjertet.. For det er ikke lurt å bygge en mur inni deg, den blir tilslutt veldig tykk og vanskelig å bryte ned igjen.