nathalienathalie

livet mitt på både godt og vondt, kort og enkelt i et innlegg.

Jeg har vel alltid vært den sprudlende og smilendes jenta.

Som spredde latter rundt seg, som tenke på alle andre enn seg selv..

Som elsket å underholde og få andre til å le.. Var sosial til de grader, men kunne også være litt for meg selv, da det trengtes.. Jeg var bortskjemt fikk alt jeg pekte på, men fikk også kjærlighet og omsorg.. Kommer fra en familie som elsker nærkontakt og det å prate sammen om gode og vonde ting, rett og slett alt mellom himmel og jord. Var ærlig og veldig sjenert. Men det lå alltid noe bak den jenta, som folk flest sier
 " ingenting kan være perfekt ".. Dette stemmer vel i mitt tilfelle?..

Den dagen broren min ble 14 år (jeg 6/7).. Hendte det noe som ødela 4 personer.

Broren min ble voldtatt og sleit med det, og det sleit også på oss..

Kanskje ikke så mye på meg i den tiden fordi jeg ikke forsto helt hva det gikk i.

Men det som jeg fikk oppleve og se, det var det som ødela meg!!

Jeg satt i sofakroken i et hjørne å så på pappa og broren min sloss og slå hverandre.

Jeg satt med tårer som rant, skjelvende kropp og et hyl rundt om munnen..

Mamma løp inn i stua og sto mellom dem.. Jeg ble fjerna men hørte masse bråk.

Det endte med at pappa gikk og sov hos brødrene sine..

Dette hendte ofte, og da jeg ble litt eldre og pappa flytta ut så ble jeg det neste "offeret"..

Han kaldte meg stygg og svak.. Jeg ville begynne å danse magedans, men det var jeg for stygg for.. Jeg ville begynne på hiphop men det passa ikke til meg.. Ville også begynne på kickboksing og selvforsvar, men det var jeg for svak for.. Det gikk mye i det, hele tiden.. Hvis jeg svarte tilbake så ble det bank..
En dag klikka det for han og etter den dagen fortsatte det.. Han slo meg rett inn i dørkanten med hodet så jeg falt om på gulvet, der ble jeg sparka i magen og tilslutt måtte jeg løpe ut på sokkene og vente til mamma kom hjem fra jobb.. Jeg måtte begynne å være hos ei vennine av mamma helt til mamma var ferdig på jobb..

Der var jeg, hver dag! Pga broren min var blitt ødelagt av en person.. Dette pågikk lenge..

Men plutselig roa det seg kraftigt ned, og vi begynte å leve som før..

Trodde dette var ferdig nå som det hadde gått så lang tid siden sist..

Det gikk faktisk noen år.. Helt til han begynte å kalle meg feit og rakke ned på meg.

Alle andre prøvde å motbevise at jeg var feit og de sa han ikke viste hva feit var..

Men jeg valgte jo å høre på han, selvfølgelig..

Så jeg slutta å spise, helt til en dag da jeg lå på sofaen og så helt likbleik ut..

Da var jeg ganske utkjørt og tom i magen.. Hadde gått noen dager uten mat..

Tror det var 12 kg jeg gikk ned på veldig kort tid.. Og jeg så jo at det funka..

Så da ville jeg heller ikke stoppe med det, men så gikk det så langt at jeg ikke klarte å få i meg en yoghurt en gang.. (jeg tror jeg har fortalt dette på bloggen før? så kan hoppe til neste stasjon, men kan avslutte først i tillfelle nye lesere).. Mamma hadde tilslutt funnet dette ut, og broren min hadde innsett hva han hadde gjort..

Både han og mamma snakka om det, og tilslutt kom til meg å sa jeg måtte slutte med det.

De viste meg også hva som ville skje om jeg fortsatte.. Så det fikk meg tilslutt til å slutte..

Pluss jeg måtte snakke med helsesøster, noe som hjalp utrolig mye.

Jeg prøvde også å ta mitt eget liv først begynte jeg med svelging av for mye tabletter..

Nå tenker vel noen "hva slags tabletter", det var bare vanlige hode tabletter, ibux eller paracet.

Husker ikke helt.. Også tenkte jeg på kjøkken kniven, men pappa kom inn dørene før jeg fikk rukket å svelge klumpen i halsen. Så jeg ble hindra der, og den dag i dag er jeg glad for det.

For jeg føler med meg selv at jeg har blitt sterkere av alt dette som har hendt..

At jeg nå tåler mer enn hva jeg ville gjort om ingenting av dette hadde skjedd..

Etter dette her ble alt så mye bedre og jeg ble den samme personen igjen, bare litt mer følsom? Jeg sleit også med skillsmissen til mamma og pappa.. Det er noe jeg aldri kommer over, men må lære å leve med det..

Men det er enda ikke slutt på det vonde, jeg ble jo 15 år og da hendte jo det bloggen handler om. Voldtekt..
Jeg ble voldtatt av en kompis av en jeg holdt på med på den tiden.. Dette er noe jeg sleit utrolig mye med og som jeg fortsatt sliter med! Dette kommer jeg nok heller aldri over, men må lære meg å leve med dette også!!.. Selv om det ikke er så lett.. Jeg må lære meg å ikke gi opp så lett, men det er så lett og si!
For jeg har så mye i tankene.

Men det positive her er vel at jeg fortsatt står på mine egne bein, jeg får hjelp for det.

Og jeg fortsetter livet selv om det er hardt og at jeg noen ganger tenker på å ende det.

Men heldigvis for meg så er det bare tanker den dag i dag.. Jeg merker stor forskjell på når tankene blir virkelighet, og det er ikke i dette tilfellet! Jeg har også ei vennine å snakke med, det samme skjedde med henne.. Og vi har kommet inn på samme skole og sammen skal vi klare det! =) Jeg har mamma som jeg føler meg trygg hos og kan snakke med om alt.. Jeg har venner som støtter meg og familie som støtter meg, selv om ikke alle vet hva som feiler meg så føler jeg at de forstår meg.. Så dette skal jeg klare..

En person som ikke klarte å styre seg selv, selv etter å få mange sjangser til å snu..

Fortjener ikke en tåre som trilter en gang.. Han fortjener å bli sendt hjem, fjernet det skittne utstyret sitt og virkelig fått kjent selv hvordan jeg har det.. Det er så mye jeg ville ha gjort mot han, som jeg syntes han fortjener.. Men det tror jeg at jeg holder for meg selv..

Nå følte jeg det ikke ble en så kort å enkel versjon alikevell, men dere velger jo selv hvor dere vil stoppe, ingen som tvinger deg til å lese hele! hehe..