nathalienathalie

Jeg er så lei av at folk ikke tror meg..

F'eks på skolen så tror ikke lærerne på meg når jeg sier jeg har konsentrasjonsvansker, eller problemer med å lære eller tenke.. Har spurt flere ganger om jeg kan ta en undersøkelse, men da sier de bare "nei det er ikke vits, fordi du har ikke noe av delene"..

Det er så irriterende.. Så hvis jeg ikke har noen av delene, hva er det da jeg har?

Når jeg prøver å tenke.. Så kommer jeg frem til et svar, men rett før jeg skal skrive det ned så har jeg allerede glemt ut hva jeg tenkte.. Så da blir svaret mitt noe helt annet enn hva jeg ville få ut.. Hvis jeg skal huske noe f'eks på en prøve.. Så nytter det ikke at jeg sitter å leser. Nettopp fordi rett etter jeg har lest så glemmer jeg det.. Jeg må få noen til å fortelle meg det, men i en lett versjon.. Når folk snakker til meg så må de snakke som om de prater til en liten unge.. Fordi ellers forstår jeg ikke helt.. (det med at de må prate til meg som om de prater til en liten unge, var kanskje litt overdrevent.. Men de kan ikke bruke vanskelige setninger og ord. For da blir det for mye for meg å tenke på, på en måte. Jeg må ha ting forenklet)

Dette er noe jeg sliter med som jeg helst ville vært foruten!! Hvis det bare hadde vært så lett..

Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å prøve og fikse det en gang.. Jeg tror ikke det er mulig?

Og noe annet som irriterer meg er at alltid, hver eneste gang! Så skal noen spør eller grave i hvor jeg kommer fra.. Å si noe om det at jeg ikke er helt norsk.. (jeg mener ikke det er galt å spør: hvor kommer du ifra?!.. Men de graver sånn etter første spm..) Jeg føler folk dømmer meg utifra det.. Og bare fordi de vet jeg er halvt utenlandsk så betyr det ikke at jeg har den religionen, de reglene Osv.. Men etter deres meining, så har jeg vist det.. Og det er noe som også tærer på meg..

Mange ganger så tenker jeg! " det hadde vært deiligt og bare slippe alt sammen.. Komme til et bedre sted der jeg kan HVILE IFRED" .. Det hadde vært så mye bedre.. Slippe alle problemer.

Men så tenker jeg at jeg har så mange jeg er glad i og jeg har så lyst å leve sammen med dem.. Gjøre ting og sånt og kanskje hvis de er glad i meg så ville jeg jo ikke gjort det noe bedre for de... men jeg har så lyst å prøve og overvinne alle problemer.. Men noen ganger så går det liksom litt for langt.

Det som tærer mest nå er rettsaken da jeg får slengt i trynet masse bull av han advokaten til 24.. Jeg er redd jeg ikke blir trodd.. At de denne gang skal snu om å tro på han andre i stedet.

At de skal tenke " for ei dum jente, dette fortjente hu!!!".. Jeg er også utrolig redd for å treffe på han.. Jeg lurer på hva han skal gjøre om jeg treffer på han.. Nei huff jeg orker ikke mer.. Vet ikke helt hva jeg vil..

Jeg føler ikke det nytter med å få hjelp heller.. Hvordan skal det hjelpe egentlig?

Du sitter å forteller problemene dine (noe jeg hater å gjøre f2f fordi jeg vil ikke gråte foran noen) også sier de liksom ikke så veldig mye egentlig, de sier bare at jeg ikke skal være redd, han kommer ikke til å gjøre meg noe fordi det tørr han ikke.. HALLO? SE DEG RUNDT.. Se hvor mye som skjer rundt i værden, HVORFOR skulle han her være et unntak?..

Jeg går rundt å venter på å bli drept eller pint.. Slått ihjel eller noe sånt.. Kan de ikke bare tenke seg selv hvordan det er? Det går ikke ann å tenke at "nei det tørr han ikke".. Hvorfor tårte han i Sverige å drepe hu stakkars Jenta, da?.. Hvorfor skulle ikke han her tørre det?.. Hvorfor tårte han på 26 å pine den stakkars 16 åringen (RETT HER HVOR JEG BOR) med å brenne han, piske han Osv.. Se på alle drapene i Norge, hvorfor skal ikke han her være en av de? Hvis han klarer og tørr å voldta så tørr han vel å drepe også? eller hva?..