nathalienathalie

Men helt motsatt. Jeg ville egentlig bare skrive " jeg klarte meg bra i dag, det gikk supert" Osv..
Men siden jeg liker ærlighet så vil jeg bare skrive det som det er. Det begynte med at jeg skulle sove (inatt), Men fikk ikke sove, broren min kom inn å pratet med meg, det ble til at vi satt og snakka veldig lenge så jeg ble rett og slett helt våken.

Jeg fikk ikke sove igjen etter på, jeg kjente det 1 time før jeg egentlig skulle stå opp. Så da tenkte jeg at jeg kunne sove den timen for så gå på skolen etter på. Men av en eller annen grunn følte jeg meg utrygg der jeg lå, Så jeg gikk faktisk inn til mamma og la meg i sengen med henne, fordi da føler jeg en trygghet. Uheldigvis våknet hun av at jeg ikke fikk sove, jeg var utrolig trøtt, men bråvåknet etter hvert 3 min. Hun så på klokka og begynte og små klage litt på at hvis jeg sover nå så får hun meg ikke opp på skolen. Det er nok til at jeg blir irritert, jeg sa ifra at hun ikke måtte si så mye til meg nå fordi da kunne jeg sprekke, hun gidde seg og lot meg sove. Plutseli våkna jeg igjen, hun begynte å klage igjen, jeg ble sint, veldig sint, så jeg sparka til døra på skapet så den datt av og flaggret bort over gulvet, uheldigvis så knakk den. (Jeg skulle egentlig bare sparke i døren, trodde ikke jeg sparket så hardt at den skulle knekke og flaggre bort)

Hun ble så sur at hun viste ikke hva hun skulle gjøre, hun gikk i en storm full fart inn mot stua også hørte jeg bare *bang.. bom.. pha* Også sa hun noe om at hun ikke klarte dette mer, osv.. Da følte jeg meg skyldig hvis jeg kan si det?. Siden jeg har slete med sinnet mitt, men har aldri sluppet det ut. Jeg begynte å slite fra mamma og pappa ble skilt, jeg har aldri godtatt det. Så jeg tror mye av sinnet mitt ligger inni der også?. Så jeg syntes synd i henne også var jeg fortsatt sint og lei, så jeg tenkte på og stikke ifra problemene, jeg begynte å pakke klær og sånt. Jeg skulle ikke stikke ifra alt og alle, altså. Men bare ta en liten pause å bo hos pappa litt. Men hun begynte å stille seg foran meg, jeg vridde meg bort ifra henne men hun tok og klemte meg og sa vi måtte snakke ut, etter litt nøling og gråting så ble vi enige. Jeg blir her også ringte hun til legen for å få noen andre tabletter jeg kan gå på, så de skal hun hente nå kl 12.

                                                                                                                                                                                                                       

Ja jeg vet jeg har et stort sinne og klikker ganske fort, jeg tenker meg ikke om før jeg gjør eller sier noe.
Men jeg har sakt det til alle, alle vet de ikke kan si det som passer de til meg. 
Du kan si alt uten om at du drar inn problemene mine og klaging om noe jeg ikke klarer (da tenker jeg på og sove, gå på skolen, konsentrere meg, Osv.) Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle sinnet mitt? Men det skal jeg ta opp med dixi-dama nå på onsdag! Noe må da kunne gjøres? Jeg håper iallefall det.. Det er ikke lett for meg eller de rundt meg. Det er ikke bare, bare og ha en som må knuse noe før sinnet går over. Det er sånn at hvis jeg knuser noe så går sinnet over veldig kjapt, men hvis jeg ikke gjør det så kan jeg være sint halve dagen.

Det sinnet der begynte å bli bedre, men nå er det kommet tilbake igjen! Nå får jeg det kanskje til og høres verre ut enn hva det egentlig er, jeg beskriver det som om jeg klikker for hver minste ting(?). Men det gjør jeg altså ikke.

Litt dårlig innlegg, men bare må få det ut.