nathalienathalie

Ja nå var det lenge siden jeg har vært innom her, mye som har skjedd den siste tiden.

Dårlige nyheter har jeg å komme med, desverre..

Jeg har vært innlagt på sykehuset og på psykriatisk avdeling, pga jeg tok en overdose.

Jeg sliter utrolig for tiden og jeg føler det bare går lenge og lengre ned akkuratt nå.

Jeg har fått tilbud om anti depressive, men jeg vet ikke helt med det der.

Er i mot tabletter, det er unaturlig og når du begynner med det, så må kroppen tilslutt ha det og kanskje du må gå på sterkere tilslutt?..

De ville også innlegge meg i en lenge periode, men jeg takket nei og løy meg til å komme ut.

Jeg hadde seriøst blitt værre av å være der inne, det er helt sykt.. Ikke sånn jeg hadde forestilt meg i det heletatt. Du er helt innesperra, som et fengsel bare værre. Jeg føler det er som om du blir nok en gang blir straffa.. Høres sikker syk ut som har det synet der, men seriøst der skal jeg aldri igjen..

Skolen sliter jeg utrolig mye med, får anfall bare jeg tenker på det.. (ja jeg får faktisk det ofte)

Men droppe ut skal jeg virkelig ikke.. Har bare 3 mnd og 2 uker igjen..

Men kjenner det er for mye, trenger virkelig ferie nå.

Om 2 uker får jeg hvertfall en 1 ukes ferie, det skal bli godt ja..

Det å være Two Faced er ikke lett, men av og til så er jeg glad folk ser rett gjennom meg.

I natt fikk jeg ikke sove, som vanlig.. Men denne gangen var der merkelig, jeg hadde tatt 2 valargan,

men enda så våknet jeg på natta og var livredd..

Broren min var våken og kom inn for å snakke med meg.

Da han hadde fått nok av at jeg holdt ting skjult for han, fordi han var helt klar og sikker på at det var noe jeg skjulte for han.. Og faktisk etter hans 2 gjetting, så gjettet han seg frem til svaret..
Jeg svarte aldri ja, men jeg brøt sammen i tårer da jeg hørte ordet...

Han kom bort til meg og holdt godt rundt meg å sa " få det ut, ikke hold noe inne.. Få ut alt.."

Det var helt jævlig, men samtidig så jævlig godt og få det ut.. Så godt å få kjenne min egen brors nærhet, støtte og forståelse. Det var så herlig at jeg fikk snakket med han en hel natt i 5 timer for og være korrekt.. Vi pratet ut om hans historie, min, hans erfaringer, psykologisk hjelp osv. Alt rett og slett, og han skal hjelpe meg med å komme meg.. Han har klart å komme seg så utrolig langt, han har enda et langt stykke å gå..

Men til nå så har han klart å reise seg opp. Og det er det som er det vanskeligste når du er nede, nå må han bare fortsette så blir han nok frisk tilslutt. Vi skal støtte hverandre og gjøre det beste for våres forhold, for det er viktig med et godt forhold til familien faktisk.. Når du sliter psykisk. Så hjelper vi hverandre med det psykiske.
 
Plutselig fikk jeg et annet syn på det, jeg ser en mulighet til å komme meg bort ifra det.

Jeg ser en utvei, jeg har et håp, motivasjon og stå på vilje.

Jeg vil bare si det at jeg er utrolig glad for han kom inn og spurte hva som var galt med meg.

For det var ikke likt meg å være inne stengt, borte fra skolen over lengre tid, søvn problemer, reddsel and you name it..

Jeg har fått en del panikkangst-anfall i det siste, fikk det også på skolen i dag.. Men jeg har lært meg hvordan jeg håndterer de, heldigvis, Men fy f så j**** det er å få slike anfall, hvertfall i full offentlighet som på skolen og i byen osv..

Men jeg skal hvertfall fortsette å kjempe til jeg når målet.. Aldri om jeg skal la han vinne så lett!!..
 
(jeg vet jeg sier av og til at jeg skal stå på og noen ganger sier jeg at jeg vil gi opp.. Men sånn er det, noen dager er værre enn andre, men jeg føler jeg kan gi det en ny sjangs nå.. Det blir mye lettere når jeg har en ved min side, enn at jeg er helt alene.. Selv om jeg ikke skal la dette gå ut over han, selvfølgelig skal jeg ikke det. Men jeg tar i mot hjelp, og råd.. Ikke minst veiledning fra han.. Jeg ser hvordan han har klart seg, og jeg skal klare det jeg også!! :) )

I går satt jeg hjemme og ante fred og ingen fare, da jeg fikk en sms av ei vennine.. (hun som var med å vitnet i rettsaken) Der stod det at hun satt på samme buss som 24.. ( han som voldtok meg )

De var begge på samme buss, til samme sted, altså til der vi bor.

Han har jo flytta til stedet der vi bor. Så det var jo veldig kjekt å vite.

Ikke nok med det, men så tenkte vi at " sa ikke de at han skulle sone etter nyttår? nå er det tredje dag etter nyttår, så da sender vi en mail og hører om de har fått en dato " ..

Som svar fikk jeg tilbake " han har anket til høyesterett og vil derfor ikke bli innkaldt til soning "

For det første skulle jeg fått vite det lenge før.. Jeg skal ikke spørre meg frem, jeg skal faktisk bare sitte her å vente på svar, et svar jeg skulle fått for noen uker siden. Men det er greit, det som betyr noe nå er at han fortsatt går fri, og ikke hvor som helst, men han går fri der jeg bor. Jeg kan møte på han når som helst.. Og jeg orker ikke en ny rettsak, jeg er på tippen til å gi opp.. Seriøst, nå er det nok. Hvorfor gå gjennom så mye uten at det hjelper? Jeg må gå gjennom det som skjedde for 1 år siden, som jeg fortsatt sliter med. Om og om igjen.. Holdt det ikke med 2 rettsaker og at en hel jury på 10 personer sa JA !..

det er urettferdig at han skal få 2 sjangser, hvorfor kan han bare ikke innrømme det og ta straffen sin å bli ferdig med det. Han er så jævla FEIG.. (sorry ordspråket)

Tusen takk for støtten, folkens.. Beklager at jeg ikke har svart dere enda, men det er litt vonde tider for meg akkuratt nå. Jeg skal gi dere respons om litt.. Dere må hvertfall vite at jeg setter utrolig stor pris på det.

Godt nyttår, forresten! :)

Akkuratt nå går det helt jæ*** for meg.. Jeg og mamma var på besøk og sånn helt uten videre så rabla alt for meg.
Jeg begynte å smågråte og være negativ til skolen igjen, siden jeg er så redd for å misslykkes.
Jeg snakket om at jeg ikke orket presset og motgangen jeg får på skolen. ( de forstår bare ikke hvordan jeg har det.. )
Så jeg vurderer sterkt å slutte, men tenker at løsningen ikke er å gi opp. Jeg prøver frem til jul, så får vi se..

Men det som er problemet er fraværet, karakterene, søvnen, angsten og motgang. Det taklet jeg bare ikke akkuratt nå..
I denne situasjonen så blir som regel alt sånn vanskelig.. Jeg har fått 3 karakterer til nå og de er utrolig lave tall alle 3..
De jeg har fått er 1.. 2.. og 3..  Altså som dere ser så klarte jeg å STRYKE i ett fag, noe jeg ser på som alvorlig.
Fordi om jeg ikke klarer å skjerpe meg å BESTÅ alle fagene, så må jeg begynne å ta opp fag.. Og det er uaktuelt..

Men vi får se hva som skjer frem til jul, om jeg ikke består.. Så slutter jeg, og får meg en jobb..
Så søker jeg meg inn på lærling i frisør til neste år.. Noe jeg virkelig håper jeg kommer inn på... 
Om jeg består, så fullfører jeg dette året, men søker meg inn på lærling hos frisør..

Uansett, da jeg å mamma skulle til å kjøre hjem fikk jeg panikkangst i bilen!! Det var helt jæ***..!!
Jeg føler jeg ikke får puste, og at jeg er alene i et mørkt hull og sjelen min bare blir dratt ut av meg..
Det kommet et trykk og hver gang jeg trekker inn pusten gjør det utrolig vondt, og jeg må bare slippe pusten igjen.
Så jeg får nesten ikke puste der jeg sitter og så trangt inni en bil.. Og føler jeg bare forsvinner.
Det er så rart og uvirkelig.. Jeg føler ingen andre er tilstede.. Det er så ekkelt :S

Jeg må desverre si det, men jeg kjenner ikke meg selv lengre.. Jeg er blitt så anderledes!!
Før var jeg så oppegående, selv hva som hendte. Jeg hadde noen dager som var grå, som de fleste har til normalt.
Men disse dagene her er helt SVARTE.. Det skal mye til før det svartner..
Det er snakk om å ville forlate verden og alt som er rundt den..
Men jeg har for mange gode personer rundt meg til å kunne tenke på å fullføre det.
Jeg skal klare det, ikke bare for deres del. Men også for min egen..

Jeg har også tenkt på å gå litt til DIXI etter rettsaken.. Tror jeg skal begynne med det etter juleferien!
Tror det er litt lurt, selv om jeg ikke liker å snakke ut om ting til folk jeg ikke kjenner, pga mangel på trygghetfølelsen.
Men jeg velger jo selv hvor mye jeg vil si og hva jeg vil si.. Jeg  velger selv tempo og hva vi skal snakke om..
Så jeg tror jeg gjør lurt i det og jeg syntes det er lurt av alle andre som sliter med ting å gå og snakke med noen..
Ikke bare kjente, selv ukjente som har vært i din situasjon, eller som har kjennskap til den..
Som f'eks, psycolog, lege, dixi, uteseksjonen, helsesøster Osv..

Akkuratt nå så ble jeg faktisk letta, jeg er ikke så lei meg lengre som jeg var før jeg skrev dette..
Jeg er så glad for at jeg kan ha denne bloggen som en terapi og som en plass der jeg kan skrive hva enn jeg vil.
For og få ting ut og for å letta på trykket.. For det hjelper, utrolig mye!  Det syntes jeg dere andre som også sliter (og dere som ikke sliter, selvfølgelig)  jeg vil bare si det at dere gjør lurt i å lage en blogg, skrive dagbok, innlegg på pc osv..
For å få ut det dere har på hjertet.. For det er ikke lurt å bygge en mur inni deg, den blir tilslutt veldig tykk og vanskelig å bryte ned igjen.

I morgen skal jeg på et møte med advokaten, der vi skal snakke om rettsaken som kommer den 9-12.November.
Jeg gruer meg så utrolig mye, men det skal bli deilig når alt dette her blir ferdig så jeg kan starte på nytt..

Disse rettsakene gjør dagene mine til et hel**** for å si det mildt...
Jeg blir påminnet hendelsen i detaljer.. Det er helt grusomt.

Jeg har ikke orket å snakke med noe politi, advokat o.l I det siste, fordi jeg ville hente meg inn å roe ned litt..
Jeg kjenner det tærer på kroppen, humøret og de rundt meg.. Men nå må jeg bare bite i og stå på denne måneden.
Har heldigvis noe å glede meg til, gleder meg til neste mnd, da alt dette styret er ute av synet..
Eller, jeg får nok resultatene av rettsaken osv.. Men jeg slipper å snakke ut i detaljer å bli grilla osv..

Dere må hvertfall ha en fin dag videre! =)